I ventetider

Denne bloggen er for deg som leter etter styrke og mot til den store dagen. Fantastiske mødre deler forskjellige fødselshistorier, unike på sin egen måte, samt innsikt å dele med vordende foreldre.

Tusen takk til våre mødre som delte

 

Johannas historie

Dette er en vakker fødselshistorie fra Johanna (Instagram: johannagrantcom), som planla en hjemmefødsel. Ydmyk over å ikke kunne planlegge en fødsel hundre prosent, hadde Johanna et mål og en visjon om å føde på en rolig og trygg måte hjemme.
Johanna og hennes partner forberedte seg nøye ved å skape et trygt og komfortabelt miljø, hadde kontakt med en doula som støttet dem gjennom hele prosessen. Det var ikke en enkel reise, men med støtte fra hverandre og fagfolkene som var til stede, klarte de å håndtere alt som kom deres vei.

"Klokken er 06.30 og jeg er oppe og tisser, alt er som vanlig. Ingen tegn til noe. Klokken 06.50 våkner Lily og skal på do, så jeg blir med henne. Jeg reiser meg og det klassiske "snappet" høres og jeg rekker å tenke "lurer på om vannet går nå". Jeg går 5-6 meter ut i hallen ved trappen og ja, det kommer et stort lass med vann. V sover ovenpå, jeg sier med ganske lav stemme nedenfra 'Jeg tror vannet gikk' og han våkner i løpet av et millisekund (aldri skjer ellers). Ifølge ham hørtes det ut som om jeg sto ved siden av øret hans og snakket normalt, så han var nok veldig klar og forberedt.

Jeg ringer moren min som kommer og henter Lily, og så ringer jeg doulaen min som vil være der for å hjelpe. Vannet fortsetter å sive og komme hver gang jeg reiser meg, men noen rier starter ikke. 2-3 timer senere dukker doulaen opp og vi starter umiddelbart med øvelser fra 'Active Baby' for å få babyen i optimal posisjon og dermed kunne få i gang riene (vi tror han nok var litt skjev med hodet og dermed ingen ristart). Det er sannsynligvis nærmere 10.30/11 nå antar jeg. Vi gjør de tre grunnleggende øvelsene etter tur og starter deretter med akupressur. Mot lunsjtid (12-13) begynner de første små følelsene. Vi veksler øvelser etter instruksjoner og jeg ruller også litt rundt sittende på en pilatesball i nesten 1 time mens riene øker mer og mer. Klokken 3 vet jeg at intensiteten øker skikkelig, og på dette tidspunktet klokker jeg alt og det nærmer seg å gå ned i fødebassenget.

Jeg går i bassenget ca 16.15-16.30. Så fortsetter arbeidet der. Forferdelige sammentrekninger, men fine pauser innimellom. Jeg kjenner hvordan det utvikler seg og denne gangen føler jeg når han begynner å trenge inn (det gjorde jeg aldri med Lily) og den smerten var verst, da var det vanskelig å være positiv. Da er det på tide for hodet å komme ut og det flyter godt, trenger litt hjelp utenfra når hodet er ute før resten av kroppen kommer og kl 18.20 er han ute og følelsen er: forvirring, uvirkelig og utmattet.

Etter en stund flytter vi til vår egen seng (den følelsen var uslåelig og venter på morkakeutslipp som finner sted innen 1 time. Amming og etter kanskje 2 timer begynner vi å forberede oss på å gå inn til fødselen for kontroll. Jeg tar en dusj, tar på meg mine egne klær og 4 timer etter fødselen hans ankommer vi fødselen. Jeg blir undersøkt, navlestrengen blir kuttet, han blir veid og målt og vi bestiller time for legeundersøkelse.
En fantastisk, rolig, udramatisk og kjærlig fødsel i vårt eget hjem. I vår egen stue. Med selskap etter eget valg. Med stille timer etterpå for best mulig mulighet for tilknytning etc. Det var en drøm.»

Johannas tips til fødsel:

• Ha en visjon om hvordan du vil at fødselen din skal være, men når det skjer, må du ta ting som de kommer.
• Fokuser på å opprettholde pusten og roen i alle situasjoner
• Fortell partneren eller støttepersonen din hva du forventer av dem. Det faktum at du er på samme side av banen og at du får den støtten du ønsker er så styrkende

 

Emelies historie

Dette er Emelies historie, om en fødsel som slett ikke var det hun hadde forestilt seg, som endte med et akutt keisersnitt og en erkjennelse av å kunne akseptere situasjonen som den er.

«Det er absolutt sant at livet ikke alltid kan planlegges, spesielt når det kommer til fødsel og det nye livet som kommer etterpå. Det er lett å føle seg både glad og forventningsfull men samtidig stresset og bekymret for alt som skal skje, men det er viktig å huske at det er greit å ta det som det kommer og at det er helt normalt og får lov til å føles på forskjellige måter.

Da jeg skulle føde mitt første barn, gjorde jeg alt jeg kunne for å forberede meg så mye som mulig. Jeg pakket bb-posen tidlig med alt jeg trodde jeg ville trenge, lagde mat til å ha i fryseren og prøvde å planlegge så mye som mulig. Men noen uker før forventet dag gikk ikke alt helt som planlagt. Jeg fødte barnet mitt for tidlig, under vanskelige omstendigheter, og havnet på nyfødtavdelingen, noe som var en helt annen opplevelse enn jeg hadde forventet.

Det var en tøff tid, men jeg lærte raskt at det var viktigere å ha en følelse av aksept og å ta ting som de kom, enn å prøve å kontrollere alt. Å ha støtte fra partneren min og mine kjære var uvurderlig, og det var også viktig å be om hjelp når det trengtes. Å ha mat i fryseren og en plan for hvordan du skal ta vare på deg selv og familien din etterpå er bra, men det er også viktig å ha fleksibilitet og å være åpen for endringer.

Det viktigste for meg var å føle at jeg hadde aksept for situasjonen og at det var greit å ta den som den kom. Dette ga meg en følelse av ro og trygghet midt i alt kaoset.

Så selv om det er godt å forberede seg til fødselen og tiden etterpå, er det viktig å huske at ting ikke alltid går som planlagt og at det er greit å be om hjelp når det trengs. Det er også viktig å ha en følelse av aksept og å ta det som det kommer, for å redusere stresset og bekymringen som kan oppstå i løpet av denne tiden

I dag er det noen dager igjen til det tredje barnet er ventet. Og å være åpen for at det kan bli som det er, er for meg en opplevelse jeg føler at jeg har blitt styrket av i dag.

 

Marielles historie

Dette er Marielles historie, om et planlagt keisersnitt på grunn av setefødsel og hennes tanker om det.

«Det var en følelse jeg aldri hadde opplevd før, en blanding av nervøsitet og forventning som ikke kunne sammenlignes med noe annet. Fødselen vår var planlagt som keisersnitt, så vi var forberedt på selve inngrepet. Til tross for det var det en merkelig følelse, en blanding av spenning og ro, da vi dro til fødeavdelingen om morgenen for å forberede oss.

Kvelden før hadde vært urolig, vel vitende om at det var vår siste natt "oss selv i huset". Morgenen var rolig og nervøs, og jeg dusjet og såpet meg inn i en bakteriedrepende såpe etter legens anbefaling. Følelsen i bilen på vei til fødselen var spesiell. Jeg var klar til å møte barnet mitt, men samtidig ønsket jeg å være uvitende om nøyaktig når det ville skje. Jeg ønsket å ta det som det kom, uten å vite klokken.

Vi hadde tidligere vært på fødestuen, men jeg var så innstilt på en vaginal fødsel at jeg egentlig ikke hadde tatt til meg informasjonen om keisersnitt. Jeg var takknemlig for at det var en planlagt operasjon, med tanke på risikoen ved å føde et barn i seteleie. Samtidig følte jeg meg litt snublet over muligheten til å oppleve en vaginal fødsel og finne ut hvordan rier føles.

Partneren min var med meg under fødselen og var en fantastisk trygghet å ha ved min side, selv om han egentlig ikke liker sykehusmiljøer. Han hadde på seg de grønne klærne som krevdes og spøkte om å se ut som en lege. Han var tilstede og en utrolig støtte gjennom hele prosedyren. Det betydde mye for meg å ha ham der.

I forberedelsesrommet var det god stemning. Personalet var fantastiske og fulle av entusiasme for den kommende fødselen. Jeg fikk dusje og forberede meg igjen, godt informert og veiledet av det fantastiske personalet. De fortalte oss hva vi kunne forvente og forklarte hvorfor innganger og katetre måtte settes inn. De viste også hvilket rom babyen skulle tas med til hvis det var behov for hjelp etter fødselen. Etter litt lang ventetid var det endelig på tide for oss å gå til operasjonssalen.

På operasjonsstuen ble vi møtt av en stab som overgikk forventningene mine. De var mer enn jeg hadde trodd, og de ga meg alle en positiv følelse av at de virkelig gledet seg til å ønske barnet mitt velkommen til verden. Anestesilegen satt ved siden av meg og overvåket alt nøye, og jeg følte meg trygg med deres tilstedeværelse.

Snittet tok litt lengre tid enn planlagt, og det var en følelse av at det hastet og en litt anstrengt atmosfære i rommet. Men fokuset mitt var på å få et glimt av babyen min og kjenne henne mot kinnet mitt. Jeg bare å få kort tid med henne før personalet raskt handlet og tok henne med til et annet rom for å hjelpe henne med å puste. Partneren min ble med dem for å være ved hennes side.

Mens jeg fortsatt lå på operasjonsbordet og skulle sys sammen, snakket anestesilegen beroligende til meg. De forklarte at det kan være litt komplisert å få et barn ut i et sete, og at noen ganger er det nødvendig med ekstra hjelp for å sikre oksygenering. Jeg husker ikke så mye fra det øyeblikket, men jeg husker at jeg følte at jeg burde reagere mer på situasjonen, at jeg ble klar over at jeg måtte ha vært ganske groggy.

Ventetiden på å bli gjenforent med partneren min og barnet mitt føltes uendelig. Hvert sekund føltes som en evighet. Men til slutt kom et medlem av personalet inn i rommet og beroliget meg med de glade ordene om at alt gikk bra. Følelsen av lettelse og glede som fylte mitt hjerte i det øyeblikket, er vanskelig å beskrive med ord.

Oppsummert var det en ekstremt positiv og vellykket opplevelse. Personalets engasjement, støtte og profesjonelle behandling gjorde hele forskjellen. Selv om jeg kanskje ikke var i stand til å føle og reagere på samme måte som jeg forventet, var jeg takknemlig for at alt gikk bra og at jeg fikk være en del av et fantastisk team som gjorde babyens ankomst til verden til en virkelig minneverdig begivenhet.

I ettertid føles det ikke som om det var operasjonen som var verst, noe jeg nok forventet siden det var litt av dem jeg satte meg som mål å komme over med. Det var heller tiden etter operasjonen som var vanskelig, at det var vanskelig å kunne bevege seg og ta vare på barnet sitt, det skulle jeg gjerne vært mer forberedt på.

 

Hver fødselshistorie er unik, vil du være involvert og dele dine erfaringer med andre kommende foreldre? Ikke nøl med å kontakte oss, sammen kan vi skape et sted hvor hver historie kan finne sted og hvor vi kan lære av hverandre.